Var spendt på denne forestillingen. Syntes boka var fantastisk! En usentimental fortelling om hvordan det var for Åsa Linderborg å vokse opp med en alkholisert far.
Forestillingen i Ibsenhuset startet imidertid ikke så godt, med Åsa som forteller, alene på scenen, hørtes hun både sint og angklagende ut. Vekslingen mellom det å være forteller og et lite barnehagebarn var ikke helt vellykket syntes jeg. Forestillingen ble drevet fremover med Åsa som forteller og prosjektor som både viste bilder i nåtid og fortid. Det skal sies at sjelden har jeg sett så god bruk av prosjektor som i denne forestillingen. Den enkle scenen med store dører og to flyttbare vegger som vekslet på å være de vesentlige stedene i historien, som fabrikken, barnhagen, hjemme hos Åsa og faren, hos moren og hos farmoren. De forskjellige karakterene hørte til i de forskjellige rommene, og det var symbolsk sterkt når vi fikk se Åsa lukke den ene døren etter den andre, og nærmest dyttet personene inn bak de forskjellige dørene, som om hun lukket det ene rommet i seg selv etter det andre i takt med at tiden gikk og hun ble eldre.
Forestillingens styrke er faktisk den minimalistiske scenografien og de to hovedrollene Dennis Storhøi og Trude Øines. Begge skuespillerne fikk en fin utvikling i rollene med høyere alder, og ble mer og mer helstøpte gjennom forestillingen.
Forestillingens svakhet syntes jeg var selve dramatiseringen, replikkene var ikke på langt når så gode som i boka. Et problem med en slik transformasjon fra bok til forestilling er at det blir for fragmentarisk, det blir veldig opphakket, og det blir noen ganger mer bilder enn teater.
Når alt dette er sagt, ble jeg likevel sterkt grepet på slutten, av hvordan faren skled ut av Åsa sitt liv, og ikke minst den sterke monologen Åsa hadde avslutningsvis.
Og viss jeg skulle leke meg med en terning, som jeg egentlig ikke liker, så måtte det bli en 4'er :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar