torsdag 26. mai 2011

Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke



Press er av og til bra - men ikke all slags press, og kanskje aller minst det presset jeg legger på meg selv, om å lese alle de bøkene jeg har gått til innkjøp av, fordi jeg kunne ikke la være simpelthen. Kanskje er det akkurat i den boka det står noe skjellsettende bra, noe helt fantastisk, noe om livsanskuelser, om pinglete karakterer eller omfattende tragedier. Å lese er som å jakte på noe uoppdaget, men som likevel kan virke kjent, vi vet det finnes der ute, i bøkenes verden.

Men nå hoper det seg opp hos meg, jeg legger noen nye bøker diskret inn der, og en liten haug der og en pitteliten stabel der.
For å få orden på det hele lager jeg meg noen leselister, eller rekkefølger på det jeg skal lese, men det går ofte ikke som planlagt, av ulike grunner presser en og annen seg frem i køen. Nå har jeg begynt en type dobbel og trippellesing, og oppdager at en bok faller fra å være 1.pri i beste lesetid (dvs den tiden på døgnet man er mest våken for lesing)til å bli 3.pri som vil si sengelektyre, korte små trøtte sider hver kveld. Atter en tredje bok kan ta 2.pri ved å smette seg inn imellom alle slags gjøre målpå høylys dag, den kunne strengt tatt ha ventet, men nysgjerrigheten min løfter den frem.

Det er et press, ikke at jeg ikke vil lese, men presset ligger i denne jakten etter det spesielle, det subtile, det som løfter og bryter noe på innsiden.. Det er faktisk litt forstyrrende, jeg kunne godt ha lyst til å bare slappe av .. å bare nyte lesegleden.. Men kanskje er det gamle Ibsen som står for denne forstyrrelsen, denne evige jakten.. jeg vil ei lese for å sluke ei heller bruke, jeg vil lese for å nyte...

onsdag 25. mai 2011

Rottejomfruen - en mystisk og mytisk skikkelse



Rottejomfruen er en av Ibsens karakterer i dramaet Lille Eyolf. Denne skikkelsens egentlige navn i stykket er frk Varg, og som kjent et annet ord for ulv, og som lille Eyolf så klokt spør; 'er det sant at hun er en varulv om natten?'.
Rottejomfruen går fra hus til hus og spør om det er noe som gnager og nager, og helt konkret er det rotter hun jager, men indirekte spør hun om det er noe som nager menneskene som bor der, og i dette tilfelle er det lille Eyolf som gnager foreldrene. Mange av Ibsens karakterer i dette stykket har sine indre (og ytre) kamper, og kanskje kan man si at Rottejomfruen er en befrier.
Da jeg for noen år tilbake jobbet med dette prosjektet, ønsket vi å få laget en skulptur av en Ibsenkarakter, en karakter som kunne knyttes til Skien, og helst en av de symbolske karakterene. Om det er beviselig eller ikke, at den kan knyttes til Skien, var ikke så viktig, på folkemunne har Rottejomfruen en forbindelse til Skien og mørkeloftet, og den gamle faster Plough som bodde der. Et annet moment som kanskje duger som en link til Skien er jo at Henrik Ibsens lillebror ble halt ved en ulykke som barn.

Skulpturen som Marit Benthe Norheim fikk i oppdrag å forme, var tenkt som et ekstra ben å stå på i Ibsenformidling til barn og unge i Skien. Tanken var hele tiden at skulpturen skulle inspirere til fantasi, kreativitet, nysgjerrighet og viten. Det er noe eventyraktig over den mystiske Rottejomfruen, bl.a har hum den magiske kraften til å lokke å lure, firbente og tobente. Et annet aspekt er det symbolske, det som handler om drømmer og lengsler, om å se mer enn det blotte øye kan se osv.
Et viktig formidlingsperspektiv har vært og er å gi små frø som kan vokse og spire, som kan få barn og unge til å uttrykke seg, til å søke mer kunnskap og litt om senn få alle delene til å bli en helhet som gir mening, ut fra hvert enkelt menneske sitt ståsted.