Modig innspill Anne Ragnhild, og nå har jeg selv vært i tenkeboksen angående denne saken, sommerskole for umotiverte elever. Jeg har imidlertid kommet frem til at sommerskole ikke er løsningen for skoleleie elever, og ihvertfall ikke et ekstraår.
Et veldig stort problem er at ungdom kjeder seg i ungdomsskolen, det har vi forskning som viser, fra bl.a UiS. Som du selv sier, det er allerede sommerskole på gang i Oslo, og hørte senest idag en jente som var storveis fornøyd med å få 5 i matte, hun hadde hatt 1.
Men likevel,jeg er bare delvis enig med deg. Det er ok med tilbud om sommerskole, gjerne to uker, for dem som har lyst til å forbedre karakterene sine, og slik øke motivasjonen for videregående opplæring. Men det må ikke fremstå som en type ris bak speilet, det tror jeg ikke faller heldig ut. Jeg er ellers enig i at holdninger til å lære seg å lære, helt klart kan styrkes hos elevene, og at de kan ta et større ansvar for egen læring. Men problemet er sammensatt, jeg tror feks ikke at lærerne har prøvd all verden av kreative metoder, jeg tror at i de aller fleste driver en tradisjonell form for undervisning. Det har med synet på læring å gjøre, og jeg tror på at elevene må møte flere praktisk-estetiske arbeidsmåter, mer variasjon i metodebruk. Vi vet at det gjør skolen mindre kjedelig, OG det gir bedre resultater (WOW-rapporten, Bamford).
Ungdomsskolemeldingen er et lite museskritt i riktig retning.

Å kjøre berg-og-dal-bane ...

Som liten jente var jeg veldig begeistret for Tivoli. Ikke så mye for karusellene sin skyld som for atmosfæren de omreisende tiviolifolkene skapte. Farger og lukter, lyder og smaker. Den ene lyden slo den andre ihjel! Det var klingende mynt, poplåter du ikke visste om og utrop fra lykksalige vinnere av teddybjørner i alle fasonger. For ikke å snakke om luktene, det seige sukkerspinnet som boret seg inn i selv bihule-tette-neser, brente mandler og grillmat i skjønn forening. Dette konseptet hadde noe eventyraktig over seg, litt magi (spåkone), litt trolldom (spøkelsestog) og litt fart og spenning (konsert og karusell). Selv husker jeg hvordan tierne sved i lomma på et slikt sted, og nesten alle mine tiere gikk til FORUNDRINGSPOSENE, jeg klarte ikke å stå imot, ti kroner for en innpakket rosa liten pose hvor innholdet var ukjent. Den spenningen som lå i det å ikke vite, var verdt hver eneste krone! Det kan ikke sies om innholdet...det var heller simple saker, sett i etterpåklokskapens lys. Ikke for det, det kan være mye morro i en liten kam med små bjeller på, eller et kjede med dødningshode, eller en plastikk-kake-vannleke.
Jeg må nok innrømme at jeg fremdeles liker små nipsting, og gleden er stor når jeg for eksempel roter frem en diger plastikkring i en salgsbod til 5 kroner..
Men egentlig skulle jeg skrive noe helt annet i dette blogginnlegget, jeg ville skrive noe om hvordan det er å jobbe med Litteraturhus i Skien-prosjektet, at det er som å kjøre berg-og-dal-bane, en dag er vi på toppen og en dag er vi nær bunnen.. Aller morsomst er det på de høye toppene og i de krumme kurvene...
Vel vel.. så ble ikke helt sånn...

Litteraturhus, et hus for alle?

Etter å ha jobbet i to år med Litteraturhusprosjektet har vi nå landet første fase; forprosjektsfasen. Konklusjonen er klar, glassklar! Skien trenger et litteraturhus. Begrepet litteraturhus kan nok virke fremmed og rart for mange, og flere tenker kanskje 'det er ikke noe for meg, jeg leser ikke så mye' og så videre. Saken er imidlertid den at et litteraturhus rommer langt mer enn boksnakk og forfattertreff. Det kan være temakvelder med fokus på mat og kultur, politikk og kritikk, kunnskapsformidling, og sist men ikke minst vil det naturligvis være en intimscene for de gode kulturopplevelsene .

I Skien trenger vi en fellesarena, et sted der folk fra ulike miljøer kan treffes, slik oppstår nye koblinger og nye møter. Kultur handler om verdier, og verdier handler om identitet. For folk i Skien og Grenland, som som har en rekke kunst og kulturmiljøer, men kun få steder å oppsøke dette, kan et litteraturhus være et samlende sted.
Bredde er et stikkord, Litteraturhuset i Skien må forankres lokalt, og finne sin form. Det må bli et folkelig alternativ så folk flest kan få dekket sine behov, en debatt, en liten konsert, fotballprat, boklansering, skriveverksted for unge, forfattermøte, reiseprogram, matkurs med mer. Noe for alle målgrupper.
Hjertet i alle litteraturhus er og blir kafèen, det å kunne bestille et glass vin eller en smårett samtidig som man leser mail på pc'n eller leser et eller flere tidsskrifter er av avgjørende betydning, så også for Skien. Vi tror og mener vi har den rette mannen.

Skien var blant de aller første etter Oslo med å fremme ideen om et litteraturhus i Skien, og Fritt Ords leder Erik Rudeng mente at nettopp Skien med sin historie, ville trenge et hus som løfter og binder sammen. Nå er det en rekke andre byer som er i full gang med realisering av sine litteraturhus, som ser at det passer inn i vår tid.
Det er politikerne våre som skal avgjøre LiS sin skjebne, hvem har kulturpolitisk styrke til å gå for dette?
Det er vi som skal velge til høsten!

Rommet innenfor..

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Dette er tittelen på en bok av en ung debutant fra Telemark. Så enkel, men likevel så komplisert. For hva vi må, og hva vi kan er ikke alltid lett når valget er der,og konsekvensene av det ene eller andre valget syntes ubønnhørlig.

Boka handler om tre unge gutter som vokser opp i en bygd i Norge, alle lengter ut. Ut og vekk fra familien, ut og vekk fra bygda. Militæret fremstår som et fristende tilbud for disse gutta, endelig en måte å komme seg vekk på. Da pliktåret nærmet seg slutten kom en av dem på den geniale ide å søke tjeneste i Afghanistan. Enda lenger vekk!

Historien handler ikke kun om disse tre gutta, og heller ikke om selve krigen i Afghanistan. Den handler mer om hva det er som former oss, hvilke omgivelser preger oss, og hva er det som blir bestemmende våre veivalg.
Boka fortelles både i fortid og nåtid, og er spennende satt sammen. De ulike stemmene i boka beveger meg veldig, treffer noe i meg. Vi får komme inn i rommet innenfor hos både ungdommen og foreldrene. Og iall hverdagslighet og i all normalitet,(hva nå det måtte være), forstår vi dype sår og store smerter, og lengsler som gnager.

Jeg er mektig imponert over hvordan en så ung debutant kan skrive og dikte helstøpte karakterer som vi tror på, og som vi gripes av. Det er et kvalitetstegn!

Bak alle store valg i livet ligger det et sammensurium av fortid og nåtid, hendelser og opplevelser, og som foreldre kan man kanskje ikke si annet til sin voksne ungdom, reis hvis du må, bli hvis du kan.

Helga Flatland, en ny stemme. Hurra!

Lukten av Fructus cynosbati ...mmm...

Lukten av Rosa canina eller lukten av nyperoser som vi sier til hverdags.
På min sykkeltur til Porsgrunn forleden dag kom jeg plutselig inn i et varmt og fuktig luftrom som var stinn av en tung søtlig lukt som jeg umiddelbart dro kjensel på, nyperoselukt! Denne sanselige opplevelsen fikk meg til å tenke på et godt barndomsminne.
Så fort det kom roser på naboens hekk hadde jeg hendene fulle med å knipe av blomstene, kronblad for kronblad. Jeg fylte tomflasker med vann for så å stappe alle de rosene jeg kunne, oppi flaskene. Dette skulle så lagres over tid, på diverse verandatrammer, vindusposter og andre solvarme plasser. Produktet skulle ende opp i den lekreste odør, og den såkalte parfymen skulle således fylles over i mindre små parfymeflakonger, og det var ikke det enkleste å få tak i, uten å gjøre seg skyldig i en mindre forbrytelse, nemelig å helle ut det som allerede var på flakongen!
Hele hemmeligheten var å ikke la rosevannet stå for lenge på flasker!! Isåfall ble det en helt annen lukt enn parfyme...

At naboen som eide hekken ikke var så begeistret for denne aktiviteten som attpåtil var en årlig foreteelse, er en annen historie.
Forøvrig kan jeg legge til at vi allerede den gang så på Nyperosa som en nyttevekst. Etter at rosene var kraftig utnyttet, var det selve nypene som stod for tur. Ved å gnage det søtlige skallet av på et betydelig antall nyper, hadde du nesten en lunsj innabords. Og nypeskrotten ble ikke kastet enda. Nå var det om å gjøre å samle frøene som lå på innsiden av nypa over i en liten fyrstikkeske - dette var et fryktet kløpulver på denne tida - fienden kunne nærme seg når tid som helst.
Livet er ikke bare en lek..

Man skal ei lese for å sluke, men for å se hva man kan bruke

Press er av og til bra - men ikke all slags press, og kanskje aller minst det presset jeg legger på meg selv, om å lese alle de bøkene jeg har gått til innkjøp av, fordi jeg kunne ikke la være simpelthen. Kanskje er det akkurat i den boka det står noe skjellsettende bra, noe helt fantastisk, noe om livsanskuelser, om pinglete karakterer eller omfattende tragedier. Å lese er som å jakte på noe uoppdaget, men som likevel kan virke kjent, vi vet det finnes der ute, i bøkenes verden.

Men nå hoper det seg opp hos meg, jeg legger noen nye bøker diskret inn der, og en liten haug der og en pitteliten stabel der.
For å få orden på det hele lager jeg meg noen leselister, eller rekkefølger på det jeg skal lese, men det går ofte ikke som planlagt, av ulike grunner presser en og annen seg frem i køen. Nå har jeg begynt en type dobbel og trippellesing, og oppdager at en bok faller fra å være 1.pri i beste lesetid (dvs den tiden på døgnet man er mest våken for lesing)til å bli 3.pri som vil si sengelektyre, korte små trøtte sider hver kveld. Atter en tredje bok kan ta 2.pri ved å smette seg inn imellom alle slags gjøre målpå høylys dag, den kunne strengt tatt ha ventet, men nysgjerrigheten min løfter den frem.

Det er et press, ikke at jeg ikke vil lese, men presset ligger i denne jakten etter det spesielle, det subtile, det som løfter og bryter noe på innsiden.. Det er faktisk litt forstyrrende, jeg kunne godt ha lyst til å bare slappe av .. å bare nyte lesegleden.. Men kanskje er det gamle Ibsen som står for denne forstyrrelsen, denne evige jakten.. jeg vil ei lese for å sluke ei heller bruke, jeg vil lese for å nyte...

Rottejomfruen - en mystisk og mytisk skikkelse

Rottejomfruen er en av Ibsens karakterer i dramaet Lille Eyolf. Denne skikkelsens egentlige navn i stykket er frk Varg, og som kjent et annet ord for ulv, og som lille Eyolf så klokt spør; 'er det sant at hun er en varulv om natten?'.
Rottejomfruen går fra hus til hus og spør om det er noe som gnager og nager, og helt konkret er det rotter hun jager, men indirekte spør hun om det er noe som nager menneskene som bor der, og i dette tilfelle er det lille Eyolf som gnager foreldrene. Mange av Ibsens karakterer i dette stykket har sine indre (og ytre) kamper, og kanskje kan man si at Rottejomfruen er en befrier.
Da jeg for noen år tilbake jobbet med dette prosjektet, ønsket vi å få laget en skulptur av en Ibsenkarakter, en karakter som kunne knyttes til Skien, og helst en av de symbolske karakterene. Om det er beviselig eller ikke, at den kan knyttes til Skien, var ikke så viktig, på folkemunne har Rottejomfruen en forbindelse til Skien og mørkeloftet, og den gamle faster Plough som bodde der. Et annet moment som kanskje duger som en link til Skien er jo at Henrik Ibsens lillebror ble halt ved en ulykke som barn.

Skulpturen som Marit Benthe Norheim fikk i oppdrag å forme, var tenkt som et ekstra ben å stå på i Ibsenformidling til barn og unge i Skien. Tanken var hele tiden at skulpturen skulle inspirere til fantasi, kreativitet, nysgjerrighet og viten. Det er noe eventyraktig over den mystiske Rottejomfruen, bl.a har hum den magiske kraften til å lokke å lure, firbente og tobente. Et annet aspekt er det symbolske, det som handler om drømmer og lengsler, om å se mer enn det blotte øye kan se osv.
Et viktig formidlingsperspektiv har vært og er å gi små frø som kan vokse og spire, som kan få barn og unge til å uttrykke seg, til å søke mer kunnskap og litt om senn få alle delene til å bli en helhet som gir mening, ut fra hvert enkelt menneske sitt ståsted.

Tvitre - kvitre- og sosiale medier..

I løpet av de siste to årene og særlig det siste halve året har sosiale medier tatt et nytt grep i mitt liv.
Med Facebook, blogg og twitter har jeg nå alle muligheter til å uttrykke meg. Jeg kan dele en link, jeg kan yttre meg politisk, jeg kan dele noe faglig interessant, eller jeg kan ty til barnsligheter ved å legge ut en gåte.
Spørsmålet er om dette er bra for meg? Jeg har ikke helt landet på en konklusjon, men jeg skjønner at grepet har festet seg, for det er ikke bare at jeg vil uttrykke meg - ferdig! Nei, når man har yttret seg, venter man i spenning på respons, mener noen det samme som meg, likte de linken, ser de viktigheten av ditt eller datt... og noen ganger lar responsen vente på seg, og i mellomtiden har vi sjekket facebook, Twitter, mailen og bloggen en rekke ganger..
Felles for alle disse kanalene er jo at de preges av et visst tempo, og en viss uformellhet. Det er på den ene siden noe veldig fint, og på den andre siden veldig skummelt. De aller fleste av oss trenger gjerne litt tid til å reflektere over et utspill, resonnere seg frem til en mening, men iveren til å henge med, yttre seg, være synlig i debatten, ordskiftet eller hva man skal kalle det er så stor at dvelingen og tenkingen blir lagt til side. Vi tar sjangsen og meddeler oss, om alt og ingenting. Men jeg liker det, jeg liker å stole på at noe av det vi deler med oss ikke er drøvtygt, det kommer spontant, og rett ut, av og til går det bra,man lykkes med en uttalelse, av og til blir man platt og plump.
Javel - men vi tåler det. Enn så lenge...

Litteraturhuset i Skien ved en korsvei - ikke pga Påsken!

Onsdag 13.april var rapporten om Litteraturhuset i Skien (LiS), ferdig. Forprosjektfasen var over. Alle våre møter, samtaler, grublerier og regnestykker skulle sammenfattes i en rapport, med en klar konklusjon.
Den foreligger altså nå, og vil være det dokumentet som evt selger prosjektet videre. Som tidligere nevnt har LiS funnet sin form, med to aktører på samme adresse, nemlig Mersmak og Mosaikk, og som vi tror vil gi LiS en unik profil i norsk sammenheng.

Men uansett hvor mange gode tanker denne rapporten har, uansett hvor mye synergieffekt prosjektet gir byen, hvor mye byutvikling og kulturskaping LiS vil gi, ingenting er mulig uten økonomi. Vi har skaffet noe, og vi vil skaffe mer, men noen må se det ansvaret det er å skape noe nytt i byen, noe byen sårt trenger, for menneskene som bor der, og for de som bor andre steder, LiS trenger støtte!
Vi håper Skien kommune, Telemark fylkeskommune, sponsorer og andre er med når LiS-lokomotivet kjører inn på stasjonen for å fylle opp drivstoff... da kan ferden gå videre..en god stund ihvertfall, viss ikke kan det bli stille ...

Politikk - politakk -snikksnakk!

Rogaland arbeiderparti sitt fylkeslag kom igår med et utrolig dårlig forslag. Det handlet om å gjøre endringer på tippenøkkelen, dvs endringer på fordelingen av tippemidlene. De ønsket at idretten skulle få mer av kaka, og kultur mindre. Dersom kultur hadde størsteparten av kaka - var jo ikke forslaget så urimelig, men når kulturlivet i utgangspunktet får minst, blir det helt feil.
Argumentet til Rogaland er at kulturen har fått et løft, og at nå er det idretten sin tur til å få et løft! Det er greit nok, men hvorfor ta fra noen som har lite fra før?
Kulturministeren sier at hun kanskje kan gå god for forslaget, men da må kulturlivet bli tilført friske midler. Og det er da jeg lurer, er det ikke like greit å komme med et forlag om å gi idretten friske midler? Da hadde AP - (Rogaland m.fl) sluppet å fremstå som et kulturfiendtlig parti!!

Ikke alle bøker fønker..

I lesesirkelen som jeg er med i har vi nå en bok som heter Innsirkling av Tiller, av en ung nynorskskrivende forfatter. Bøkene har fått god kritikk, og akkurat denne boka er nå aktuell som teater.
Men av en eller annen grunn får jeg ikke til denne boka. Jeg har begynt flere ganger, og hver gang stopper det opp, jeg kommer ikke videre. Viljen er der, vi har den jo som bok i lesesirkelen, men det fønker bare ikke. Jeg får ikke fot for boka.... det er ingenting som appellerer liksom. Ikke ideen - plotet, om en som har mistet hukommelsen og søker i avisa etter gamle venner. Ikke syntes jeg karakterene er spesielt interessante foreløpig, og heller ikke stedet handlingen finner sted. Det er kanskje da man bare skal legge boka bort, være ærlig å si, sorry, dette var ikke noe for meg, men så syntes jeg det er litt leit også. Nesten litt respektløst overfor forfatteren... Dessuten kan det hende det bare er startproblemer, noe jeg må komme over, for så at det da skal åpenbare seg noe fint, vakkert, spennende eller trist.. Ikke vet jeg.

Saken er at jeg samtidig leser Stalins kyr, og vil gjerne bli ferdig med den også, og fordagen fikk jeg låne Helga Flatland sin bok ' Dra viss du må, bli viss du kan'- og det er egentlig den jeg har lyst til å kaste meg over, og det er jo litt rart, leste bare noen få linjer, og jeg var 'på' med det samme, jeg ville ha mer av Flatlands fiksjonelle verden..
Og mens jeg nå skriver frustrasjonen ut her på bloggen - om at ikke alle bøker fønker like bra, så tenker jeg samtidig at jeg skal gå og legge meg - for å lese - men Innsirkling tror jeg ikke det blir....
Hm...

Service meg her og service meg der..

Puppeklem - vet du hva det er? Det er en mammografiundersøkelse!
Nærmere bestemt; det er når puppene legges langflate mellom to kalde plastikk-skive-lignende-ting og skvises!!!
-Det er ikke spesielt godt sa jeg til damen, som tok tak i mine bryst som om det var to bolledeiger hun klæsjet på benken. -Nei godt er det ikke sa hun, men vær glad det går så raskt du, sa hun lettere oppgitt over sutringen min. Takk for det tenkte jeg der jeg hang fast med mine to 'fordeler' i et digert maskinelt uhyre, ute av stand til å rikke meg av flekken.
Etter undersøkelsen kler man på seg og venter på legen som kommer og gir beskjed;
-Riis du kan gå! Alt er fint! Takk for det sier jeg, ydmyk og glad.
Jeg foretrekker andre puppeklemmer, men jeg skal takle disse også - det er jo tross alt en service!

En teaterlegende er død!

Wenche Foss er død. Hele Norges Wenche. Det er ikke spesielt trist når et menneske på 93 år dør, ihvertfall ikke når vedkommende har levd et innholdsrikt liv.
Ingen har vel fått brukt sine talenter mer enn Wenche Foss, og ingen har fått så mange festtaler, priser og ovasjoner som Wenche Foss, for sitt arbeid på scenen ført og fremt, men også for sitt sosiale engasjement.
Når jeg tenker på henne nå, tenker jeg like mye på personen som alle de karakterene hun ga liv til. Hun ble en karakter, nesten en parodi på seg selv, og vi likte den parodien. Parodien om den forfinede, men dog folkelige champagneelskende kvinnen som levde for scenen og dramatikken, og dyrket skuespillerkunsten.
Hun er en teaterlegende, en skuespiller som behersket så mange genre, revy, farse, store dramaer, film, tv, operetter, komedier og tragedier.
Hun vil bli husket for sitt engasjement for de svake, det er det som rører oss aller mest, at hun virkelig brydde seg om svakere grupper, og det var ikke noe kokketeri, det vitner alle de historiene som nå dukker frem, fra hverdagsmenneskene.
Men Wenche Foss har først og fremst vært viktig for teaterkunsten, hun har fått folk i generasjoner til å bli glad i teater og Thalias kunst. Hennes liv er et langt stykke norsk teaterhistorie!

Litteraturhuset i Skien har funnet sin form!

Idag har LiS (Litteraturhuset i Skien) hatt et konstruktivt møte om Henrik Ibsensgate 10. Adressen som kanskje snart blir litteraturhusets adresse, med mersmak-kontor i mosaikk-bakgården :-).
Ikke bare er det en fin adresse, selve inngangspartiet heter Ibsenpassasjen!!

Mosaikkprosjektet i Skien handler om å få liv i alle de bakgårdene som vi ikke visste at vi hadde i sentrum. Et kjempeprosjekt som vinner priser og får stor oppmerksomhet. Mersmakprosjektet ( og matfestivalen) setter ikke bare Skien på hodet men bokstavelig talt opp i kjeler og kar for at byens innbyggere skal få, ja nettopp, mer smak!
Litteraturhuset ønsker å være det stedet i byen hvor man kan droppe innom sent eller tidlig, for å oppleve en heftlig debatt, eller for å lese et tidsskrift mens du plugger i pc'n og nyter en smårett som får ganen til å kile.

Som dere skjønner har LiS fått noen svært gode samarbeidspartnere som borger for et litteraturhus i særklasse!

Det er Kontorbygg AS som er kommunens eiendomsselskap, og som eier Henrik Ibsensgate 10, de viser stor interesse for dette helhetskonseptet, noe vi er svært glade for. Likevel, det er et stykke igjen for å få LiS opp å gå. Det må driftsmidler til!
Bare sms oss dersom du har noen gode tips eller ideer:-)

Gratulere med dagen gode gamle Henrik Ibsen!

Kjære gamle gode Henrik, gratulere med dagen idag! Jeg hørte trommer og høy musikk, og trodde at festen for deg var igang, men så viste deg seg at lyden kom fra Skagerak Arena, ja det er navnet på den nye fotballbanen her i byen. Du skjønner det er en stor dag for Skien idag, fotballsesongen starter for Odd Grenland, du har kanskje hørt om laget? Klubben ble grunnlagt lenge etter at du dro fra byen, 1894 faktisk. Viss du kaster et skrått blikk fra oven og ned til gamlebyen din, og ikke ser et eneste rødt flagg, bare sorte og hvite, så er det fordi Skien heier på laget sitt. Men please, ikke bli deppa for det, Teater Ibsen som bærer navnet ditt, spiller for fulle hus med John Gabriel Borkman. Langt bedre bursdagsgave det vel?
Alt godt for bursdagen din, og se i nåde til Skien!
Odd Grenland, bånn gass med dere!

Litteraturhus, en bibliotekfiende?

I Morgenbladet kunne vi lese at det jobbes med Litteraturhus i de størte byene i Norge: Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og Skien. Som en av initiativtagerne til Litteraturhuset i Skien føler jeg stolthet over å ha fått Skien på Litteraturhuskartet. Uten en stor sponsor eller byggherre i ryggen, uten å være lønnet.
Prosjektet i byen vår har møtt svært mye positivitet, og stor oppslutning. Vi får mailer og sms'er, klapp på skulderen av folk vi knapt kjenner, samt stor støtte av vår facebookgruppe og en voksende betalende medlemsgruppe. Det gir mye ekstra energi.

Riktignok har vi den senere tid lest om ulike synspunkter på Litteraturhus, uenighet om profil, innhold, kafepriser og ikke minst nødvendigheten av et litteraturhus (Klassekampen). Det viser seg at motstanden kommer fra de man kanskje kunne anse som en fetter eller bror av litteraturhuset, nemlig bibliotekene. For Skien sitt vedkommende er det overraskende at det nettopp er biblioteket i vår egen by som ikke støtter oss. Særlig fordi de ikke selv har den arenaen som skal til for å drive en utstrakt folkelig formidling.
At bibliotek som bygges nye idag, med auditorier, seminarrom, filmrom, kafe og bistro, scener og foajeer, ikke trenger Litteraturhus i samme grad, kan jeg til en viss grad forstå. Ikke fordi de vil stå iveien for hverandre, nei, snarere fordi det sannsynligvis ikke vil være penger i en kommune til to store satsinger på en gang. Viss man derimot mot all formodning skulle satse virkelig friskt og freidig på kultur i en by, og både utbedre/utbygge nytt bibliotek og litteraturhus, ja så tror jeg jammen santen at det ville kunne gi postiv effekt. Kultur genererer kultur. Kanskje ville det bli flere besøkende på biblioteket, flere engasjerte mennesker i byen, kanskje bedre score på Pisaundersøkelsene, kanskje mindre sykemeldinger?? Bare fordi et Litteraturhus og bibliotek sammen finner veien til nye formidlingsmåter og nye målgrupper.
Folk tørster etter mening, kunnskap, innsikt og opplevelser i vår tid. Når folk har sett seg ut en kulturaktivitet de vil ha med seg, vil de gjerne ha en totaltopplevelse, de vil ha en matbit, de vil ha et glass vin, de vil kanskje gjøre et ærend når de er i byen, de vil møte venner og alt sammen avsluttes med en type opplevelse som stimulerer både sinn og sjel, en estetisk opplevelse.
Folk som går i litteraturhus trenger ikke være etablerte lesere, men kan bli det, og motsatt, en etablert leser kan bli overrasket over debatter og forfattermøter med andre vinklinger og perspektiver i et litteraturhus.
For mange kan veien til biblioteket gå nettopp via litteraturhuset, og for andre går veien fra biblioteket og til litteraturhuset.
Ja takk til bibliotek, og ja takk til litteraturhus - sammen er vi er gode for byens innbyggere!

Johan Gabriel Borkman - Teater Ibsen

Igår var jeg så heldig å overvære Teater Ibsen sin nye forestilling i sitt nye teaterhus, Provisoriet på Klosterøya. Den første iscenesettelsen av Anders T. Andersen som kunstnerisk leder ved teatret.
Det har vært mye forhåndsomtale av forestillingen, det skyter fart i forventningene naturligvis.
Men desto større er gleden når forventningene innfris. Det er hyggelig å oppleve nyskapende teater, og det til og med av et Ibsenstykke. Anders T. Andersen har til fulle vist at han behersker scenekunstens trylleformular, det som gjør at en forestilling når utover scenekanten og inn til oss. Han vet noe om hvordan en gammel tekst kan få ny språkdrakt uten at det blir vondt å høre på. Det kan ofte skje i språklige fornyelser, men det skjedde ikke her. Et par ganger lurte jeg, er dette Ibsens tekst? Det var det, men lagt til noen banneord og lydord her og der. Andersen vet hvordan han skal utnytte scenerommet, i flott samarbeid med scenografen, for den romlige løsningen var utrolig enkel og effektiv. Andersen har også stor kunnskap om de sceniske virkemidlene.
Flere av virkemidlene vil jeg si er verfremdungseffekter, først og fremst bruken av prosjektor, billedbruk og lydbruk, men det er også distansering i spillestilen, feks at noen bevegelser blir utført parallellt av skuespillerne, en type ytre absurd handling som å rope fuck you, hoppe med rare trinn, gestuser som virker absurde men morsomme osv..
Det er hard og rå realisme i all hovedsak, men den brytes av billedbruk, og koreograferte bevegelser osv.
Skuespillerne - bleke men fattet, de viser bitterhet og sårhet, sjalusi og sterke følelser så kraftig at sønnen Erhardt ikke orker noen av familiemedlemmene, han blir kvalt, han må vekk.. Og ender altså sine dager på veggen, i et slags belte, i ett hvitt tøy...et symbol å galskap, død eller fordervelse?
For egen regning ble jeg så fascinert av de grepene som ble gjort kunstnerisk, at jeg noen ganger ble litt forstyrret i totalopplevelsen.
Alt i alt en veldig god forestilling, verdt å få med seg.

Meg eier ingen, med Riksteatret.

Var spendt på denne forestillingen. Syntes boka var fantastisk! En usentimental fortelling om hvordan det var for Åsa Linderborg å vokse opp med en alkholisert far.
Forestillingen i Ibsenhuset startet imidertid ikke så godt, med Åsa som forteller, alene på scenen, hørtes hun både sint og angklagende ut. Vekslingen mellom det å være forteller og et lite barnehagebarn var ikke helt vellykket syntes jeg. Forestillingen ble drevet fremover med Åsa som forteller og prosjektor som både viste bilder i nåtid og fortid. Det skal sies at sjelden har jeg sett så god bruk av prosjektor som i denne forestillingen. Den enkle scenen med store dører og to flyttbare vegger som vekslet på å være de vesentlige stedene i historien, som fabrikken, barnhagen, hjemme hos Åsa og faren, hos moren og hos farmoren. De forskjellige karakterene hørte til i de forskjellige rommene, og det var symbolsk sterkt når vi fikk se Åsa lukke den ene døren etter den andre, og nærmest dyttet personene inn bak de forskjellige dørene, som om hun lukket det ene rommet i seg selv etter det andre i takt med at tiden gikk og hun ble eldre.
Forestillingens styrke er faktisk den minimalistiske scenografien og de to hovedrollene Dennis Storhøi og Trude Øines. Begge skuespillerne fikk en fin utvikling i rollene med høyere alder, og ble mer og mer helstøpte gjennom forestillingen.

Forestillingens svakhet syntes jeg var selve dramatiseringen, replikkene var ikke på langt når så gode som i boka. Et problem med en slik transformasjon fra bok til forestilling er at det blir for fragmentarisk, det blir veldig opphakket, og det blir noen ganger mer bilder enn teater.
Når alt dette er sagt, ble jeg likevel sterkt grepet på slutten, av hvordan faren skled ut av Åsa sitt liv, og ikke minst den sterke monologen Åsa hadde avslutningsvis.
Og viss jeg skulle leke meg med en terning, som jeg egentlig ikke liker, så måtte det bli en 4'er :-)

Tore Renberg til Litteraturhuset i Skien

Nå er det ikke lenge igjen til vi skal oppleve Tore Renberg fortelle, lese og snakke om forfatterskapet sitt, med særlig vekt på den nest siste boka om Jarle Klepp, Charlotte Isabel Hansen.
Faktisk er det en ganske underholdende bok, morsomme og gjenkjennelige karakterer. Jarle Klepp har i denne boken utviklet seg til en bråmoden uangripelig intellektuell. Med stor selvsikkerhet, men likevel med en viss ubehjelpelighet.
Forbindelse mellom Klepps Proustprosjekt og tittelen på boka, hans datter Charlotte Isabel Hansen fra Skien er ganske kreativ, god egentlig. Liker også symbolbruken - selv om den kanskje er opplagt og vel tydelig. I en studentroman hører naturligvis erotiske fortellinger, og de er det flust av i Jarle Klepps liv.
Syntes også Tore Renberg gir en veldig god skildring av et barns liv, om barnlig væren som Schiller snakker om.
Dessuten ble jeg faktisk ganske rørt av en vakker liten dialog mellom farmoren og barnebarnet.
Først og fremst en underholdende bok, men den er godt skrevet, enkel og lese.
Kan anbefales!
Og jeg gleder meg til å høre den lest på Stavangerdialekt!

Litteraturhuset i Skien i Henrik Ibsensgate 10?

Siden sist jeg skrev her har Pikene på balkongen blitt til foreningen Litteraturhuset i Skien. Og medlemmene strømmer til, veldig veldig hyggelig. Unge og gamle, spreke og nysgjerrige.
Aktuellt nå er lokalisering i Henrik Ibsensgate 10, kunne adressen passe bedre for et Litterathus?
Vi håper å få til et formelt samarbeid med matfestivalen Mersmak i Skien, og utfordingen nå er å finne den ultimate kokk og driver for en kafe i Litteraturhuset. En person som ser de unike mulighetene som ligger i et slik samarbeid, og som ikke minst ser hva dette kan gjøre for byen og de som bor der!
Nå gleder vi oss til å ta imot Tore Renberg onsdag 2.mars!