En teaterlegende er død!

Wenche Foss er død. Hele Norges Wenche. Det er ikke spesielt trist når et menneske på 93 år dør, ihvertfall ikke når vedkommende har levd et innholdsrikt liv.
Ingen har vel fått brukt sine talenter mer enn Wenche Foss, og ingen har fått så mange festtaler, priser og ovasjoner som Wenche Foss, for sitt arbeid på scenen ført og fremt, men også for sitt sosiale engasjement.
Når jeg tenker på henne nå, tenker jeg like mye på personen som alle de karakterene hun ga liv til. Hun ble en karakter, nesten en parodi på seg selv, og vi likte den parodien. Parodien om den forfinede, men dog folkelige champagneelskende kvinnen som levde for scenen og dramatikken, og dyrket skuespillerkunsten.
Hun er en teaterlegende, en skuespiller som behersket så mange genre, revy, farse, store dramaer, film, tv, operetter, komedier og tragedier.
Hun vil bli husket for sitt engasjement for de svake, det er det som rører oss aller mest, at hun virkelig brydde seg om svakere grupper, og det var ikke noe kokketeri, det vitner alle de historiene som nå dukker frem, fra hverdagsmenneskene.
Men Wenche Foss har først og fremst vært viktig for teaterkunsten, hun har fått folk i generasjoner til å bli glad i teater og Thalias kunst. Hennes liv er et langt stykke norsk teaterhistorie!

Litteraturhuset i Skien har funnet sin form!

Idag har LiS (Litteraturhuset i Skien) hatt et konstruktivt møte om Henrik Ibsensgate 10. Adressen som kanskje snart blir litteraturhusets adresse, med mersmak-kontor i mosaikk-bakgården :-).
Ikke bare er det en fin adresse, selve inngangspartiet heter Ibsenpassasjen!!

Mosaikkprosjektet i Skien handler om å få liv i alle de bakgårdene som vi ikke visste at vi hadde i sentrum. Et kjempeprosjekt som vinner priser og får stor oppmerksomhet. Mersmakprosjektet ( og matfestivalen) setter ikke bare Skien på hodet men bokstavelig talt opp i kjeler og kar for at byens innbyggere skal få, ja nettopp, mer smak!
Litteraturhuset ønsker å være det stedet i byen hvor man kan droppe innom sent eller tidlig, for å oppleve en heftlig debatt, eller for å lese et tidsskrift mens du plugger i pc'n og nyter en smårett som får ganen til å kile.

Som dere skjønner har LiS fått noen svært gode samarbeidspartnere som borger for et litteraturhus i særklasse!

Det er Kontorbygg AS som er kommunens eiendomsselskap, og som eier Henrik Ibsensgate 10, de viser stor interesse for dette helhetskonseptet, noe vi er svært glade for. Likevel, det er et stykke igjen for å få LiS opp å gå. Det må driftsmidler til!
Bare sms oss dersom du har noen gode tips eller ideer:-)

Gratulere med dagen gode gamle Henrik Ibsen!

Kjære gamle gode Henrik, gratulere med dagen idag! Jeg hørte trommer og høy musikk, og trodde at festen for deg var igang, men så viste deg seg at lyden kom fra Skagerak Arena, ja det er navnet på den nye fotballbanen her i byen. Du skjønner det er en stor dag for Skien idag, fotballsesongen starter for Odd Grenland, du har kanskje hørt om laget? Klubben ble grunnlagt lenge etter at du dro fra byen, 1894 faktisk. Viss du kaster et skrått blikk fra oven og ned til gamlebyen din, og ikke ser et eneste rødt flagg, bare sorte og hvite, så er det fordi Skien heier på laget sitt. Men please, ikke bli deppa for det, Teater Ibsen som bærer navnet ditt, spiller for fulle hus med John Gabriel Borkman. Langt bedre bursdagsgave det vel?
Alt godt for bursdagen din, og se i nåde til Skien!
Odd Grenland, bånn gass med dere!

Litteraturhus, en bibliotekfiende?

I Morgenbladet kunne vi lese at det jobbes med Litteraturhus i de størte byene i Norge: Bergen, Stavanger, Trondheim, Tromsø, Kristiansand og Skien. Som en av initiativtagerne til Litteraturhuset i Skien føler jeg stolthet over å ha fått Skien på Litteraturhuskartet. Uten en stor sponsor eller byggherre i ryggen, uten å være lønnet.
Prosjektet i byen vår har møtt svært mye positivitet, og stor oppslutning. Vi får mailer og sms'er, klapp på skulderen av folk vi knapt kjenner, samt stor støtte av vår facebookgruppe og en voksende betalende medlemsgruppe. Det gir mye ekstra energi.

Riktignok har vi den senere tid lest om ulike synspunkter på Litteraturhus, uenighet om profil, innhold, kafepriser og ikke minst nødvendigheten av et litteraturhus (Klassekampen). Det viser seg at motstanden kommer fra de man kanskje kunne anse som en fetter eller bror av litteraturhuset, nemlig bibliotekene. For Skien sitt vedkommende er det overraskende at det nettopp er biblioteket i vår egen by som ikke støtter oss. Særlig fordi de ikke selv har den arenaen som skal til for å drive en utstrakt folkelig formidling.
At bibliotek som bygges nye idag, med auditorier, seminarrom, filmrom, kafe og bistro, scener og foajeer, ikke trenger Litteraturhus i samme grad, kan jeg til en viss grad forstå. Ikke fordi de vil stå iveien for hverandre, nei, snarere fordi det sannsynligvis ikke vil være penger i en kommune til to store satsinger på en gang. Viss man derimot mot all formodning skulle satse virkelig friskt og freidig på kultur i en by, og både utbedre/utbygge nytt bibliotek og litteraturhus, ja så tror jeg jammen santen at det ville kunne gi postiv effekt. Kultur genererer kultur. Kanskje ville det bli flere besøkende på biblioteket, flere engasjerte mennesker i byen, kanskje bedre score på Pisaundersøkelsene, kanskje mindre sykemeldinger?? Bare fordi et Litteraturhus og bibliotek sammen finner veien til nye formidlingsmåter og nye målgrupper.
Folk tørster etter mening, kunnskap, innsikt og opplevelser i vår tid. Når folk har sett seg ut en kulturaktivitet de vil ha med seg, vil de gjerne ha en totaltopplevelse, de vil ha en matbit, de vil ha et glass vin, de vil kanskje gjøre et ærend når de er i byen, de vil møte venner og alt sammen avsluttes med en type opplevelse som stimulerer både sinn og sjel, en estetisk opplevelse.
Folk som går i litteraturhus trenger ikke være etablerte lesere, men kan bli det, og motsatt, en etablert leser kan bli overrasket over debatter og forfattermøter med andre vinklinger og perspektiver i et litteraturhus.
For mange kan veien til biblioteket gå nettopp via litteraturhuset, og for andre går veien fra biblioteket og til litteraturhuset.
Ja takk til bibliotek, og ja takk til litteraturhus - sammen er vi er gode for byens innbyggere!

Johan Gabriel Borkman - Teater Ibsen

Igår var jeg så heldig å overvære Teater Ibsen sin nye forestilling i sitt nye teaterhus, Provisoriet på Klosterøya. Den første iscenesettelsen av Anders T. Andersen som kunstnerisk leder ved teatret.
Det har vært mye forhåndsomtale av forestillingen, det skyter fart i forventningene naturligvis.
Men desto større er gleden når forventningene innfris. Det er hyggelig å oppleve nyskapende teater, og det til og med av et Ibsenstykke. Anders T. Andersen har til fulle vist at han behersker scenekunstens trylleformular, det som gjør at en forestilling når utover scenekanten og inn til oss. Han vet noe om hvordan en gammel tekst kan få ny språkdrakt uten at det blir vondt å høre på. Det kan ofte skje i språklige fornyelser, men det skjedde ikke her. Et par ganger lurte jeg, er dette Ibsens tekst? Det var det, men lagt til noen banneord og lydord her og der. Andersen vet hvordan han skal utnytte scenerommet, i flott samarbeid med scenografen, for den romlige løsningen var utrolig enkel og effektiv. Andersen har også stor kunnskap om de sceniske virkemidlene.
Flere av virkemidlene vil jeg si er verfremdungseffekter, først og fremst bruken av prosjektor, billedbruk og lydbruk, men det er også distansering i spillestilen, feks at noen bevegelser blir utført parallellt av skuespillerne, en type ytre absurd handling som å rope fuck you, hoppe med rare trinn, gestuser som virker absurde men morsomme osv..
Det er hard og rå realisme i all hovedsak, men den brytes av billedbruk, og koreograferte bevegelser osv.
Skuespillerne - bleke men fattet, de viser bitterhet og sårhet, sjalusi og sterke følelser så kraftig at sønnen Erhardt ikke orker noen av familiemedlemmene, han blir kvalt, han må vekk.. Og ender altså sine dager på veggen, i et slags belte, i ett hvitt tøy...et symbol å galskap, død eller fordervelse?
For egen regning ble jeg så fascinert av de grepene som ble gjort kunstnerisk, at jeg noen ganger ble litt forstyrret i totalopplevelsen.
Alt i alt en veldig god forestilling, verdt å få med seg.

Meg eier ingen, med Riksteatret.

Var spendt på denne forestillingen. Syntes boka var fantastisk! En usentimental fortelling om hvordan det var for Åsa Linderborg å vokse opp med en alkholisert far.
Forestillingen i Ibsenhuset startet imidertid ikke så godt, med Åsa som forteller, alene på scenen, hørtes hun både sint og angklagende ut. Vekslingen mellom det å være forteller og et lite barnehagebarn var ikke helt vellykket syntes jeg. Forestillingen ble drevet fremover med Åsa som forteller og prosjektor som både viste bilder i nåtid og fortid. Det skal sies at sjelden har jeg sett så god bruk av prosjektor som i denne forestillingen. Den enkle scenen med store dører og to flyttbare vegger som vekslet på å være de vesentlige stedene i historien, som fabrikken, barnhagen, hjemme hos Åsa og faren, hos moren og hos farmoren. De forskjellige karakterene hørte til i de forskjellige rommene, og det var symbolsk sterkt når vi fikk se Åsa lukke den ene døren etter den andre, og nærmest dyttet personene inn bak de forskjellige dørene, som om hun lukket det ene rommet i seg selv etter det andre i takt med at tiden gikk og hun ble eldre.
Forestillingens styrke er faktisk den minimalistiske scenografien og de to hovedrollene Dennis Storhøi og Trude Øines. Begge skuespillerne fikk en fin utvikling i rollene med høyere alder, og ble mer og mer helstøpte gjennom forestillingen.

Forestillingens svakhet syntes jeg var selve dramatiseringen, replikkene var ikke på langt når så gode som i boka. Et problem med en slik transformasjon fra bok til forestilling er at det blir for fragmentarisk, det blir veldig opphakket, og det blir noen ganger mer bilder enn teater.
Når alt dette er sagt, ble jeg likevel sterkt grepet på slutten, av hvordan faren skled ut av Åsa sitt liv, og ikke minst den sterke monologen Åsa hadde avslutningsvis.
Og viss jeg skulle leke meg med en terning, som jeg egentlig ikke liker, så måtte det bli en 4'er :-)