Å kjøre berg-og-dal-bane ...

Som liten jente var jeg veldig begeistret for Tivoli. Ikke så mye for karusellene sin skyld som for atmosfæren de omreisende tiviolifolkene skapte. Farger og lukter, lyder og smaker. Den ene lyden slo den andre ihjel! Det var klingende mynt, poplåter du ikke visste om og utrop fra lykksalige vinnere av teddybjørner i alle fasonger. For ikke å snakke om luktene, det seige sukkerspinnet som boret seg inn i selv bihule-tette-neser, brente mandler og grillmat i skjønn forening. Dette konseptet hadde noe eventyraktig over seg, litt magi (spåkone), litt trolldom (spøkelsestog) og litt fart og spenning (konsert og karusell). Selv husker jeg hvordan tierne sved i lomma på et slikt sted, og nesten alle mine tiere gikk til FORUNDRINGSPOSENE, jeg klarte ikke å stå imot, ti kroner for en innpakket rosa liten pose hvor innholdet var ukjent. Den spenningen som lå i det å ikke vite, var verdt hver eneste krone! Det kan ikke sies om innholdet...det var heller simple saker, sett i etterpåklokskapens lys. Ikke for det, det kan være mye morro i en liten kam med små bjeller på, eller et kjede med dødningshode, eller en plastikk-kake-vannleke.
Jeg må nok innrømme at jeg fremdeles liker små nipsting, og gleden er stor når jeg for eksempel roter frem en diger plastikkring i en salgsbod til 5 kroner..
Men egentlig skulle jeg skrive noe helt annet i dette blogginnlegget, jeg ville skrive noe om hvordan det er å jobbe med Litteraturhus i Skien-prosjektet, at det er som å kjøre berg-og-dal-bane, en dag er vi på toppen og en dag er vi nær bunnen.. Aller morsomst er det på de høye toppene og i de krumme kurvene...
Vel vel.. så ble ikke helt sånn...

Litteraturhus, et hus for alle?

Etter å ha jobbet i to år med Litteraturhusprosjektet har vi nå landet første fase; forprosjektsfasen. Konklusjonen er klar, glassklar! Skien trenger et litteraturhus. Begrepet litteraturhus kan nok virke fremmed og rart for mange, og flere tenker kanskje 'det er ikke noe for meg, jeg leser ikke så mye' og så videre. Saken er imidlertid den at et litteraturhus rommer langt mer enn boksnakk og forfattertreff. Det kan være temakvelder med fokus på mat og kultur, politikk og kritikk, kunnskapsformidling, og sist men ikke minst vil det naturligvis være en intimscene for de gode kulturopplevelsene .

I Skien trenger vi en fellesarena, et sted der folk fra ulike miljøer kan treffes, slik oppstår nye koblinger og nye møter. Kultur handler om verdier, og verdier handler om identitet. For folk i Skien og Grenland, som som har en rekke kunst og kulturmiljøer, men kun få steder å oppsøke dette, kan et litteraturhus være et samlende sted.
Bredde er et stikkord, Litteraturhuset i Skien må forankres lokalt, og finne sin form. Det må bli et folkelig alternativ så folk flest kan få dekket sine behov, en debatt, en liten konsert, fotballprat, boklansering, skriveverksted for unge, forfattermøte, reiseprogram, matkurs med mer. Noe for alle målgrupper.
Hjertet i alle litteraturhus er og blir kafèen, det å kunne bestille et glass vin eller en smårett samtidig som man leser mail på pc'n eller leser et eller flere tidsskrifter er av avgjørende betydning, så også for Skien. Vi tror og mener vi har den rette mannen.

Skien var blant de aller første etter Oslo med å fremme ideen om et litteraturhus i Skien, og Fritt Ords leder Erik Rudeng mente at nettopp Skien med sin historie, ville trenge et hus som løfter og binder sammen. Nå er det en rekke andre byer som er i full gang med realisering av sine litteraturhus, som ser at det passer inn i vår tid.
Det er politikerne våre som skal avgjøre LiS sin skjebne, hvem har kulturpolitisk styrke til å gå for dette?
Det er vi som skal velge til høsten!

Rommet innenfor..

Bli hvis du kan. Reis hvis du må.
Dette er tittelen på en bok av en ung debutant fra Telemark. Så enkel, men likevel så komplisert. For hva vi må, og hva vi kan er ikke alltid lett når valget er der,og konsekvensene av det ene eller andre valget syntes ubønnhørlig.

Boka handler om tre unge gutter som vokser opp i en bygd i Norge, alle lengter ut. Ut og vekk fra familien, ut og vekk fra bygda. Militæret fremstår som et fristende tilbud for disse gutta, endelig en måte å komme seg vekk på. Da pliktåret nærmet seg slutten kom en av dem på den geniale ide å søke tjeneste i Afghanistan. Enda lenger vekk!

Historien handler ikke kun om disse tre gutta, og heller ikke om selve krigen i Afghanistan. Den handler mer om hva det er som former oss, hvilke omgivelser preger oss, og hva er det som blir bestemmende våre veivalg.
Boka fortelles både i fortid og nåtid, og er spennende satt sammen. De ulike stemmene i boka beveger meg veldig, treffer noe i meg. Vi får komme inn i rommet innenfor hos både ungdommen og foreldrene. Og iall hverdagslighet og i all normalitet,(hva nå det måtte være), forstår vi dype sår og store smerter, og lengsler som gnager.

Jeg er mektig imponert over hvordan en så ung debutant kan skrive og dikte helstøpte karakterer som vi tror på, og som vi gripes av. Det er et kvalitetstegn!

Bak alle store valg i livet ligger det et sammensurium av fortid og nåtid, hendelser og opplevelser, og som foreldre kan man kanskje ikke si annet til sin voksne ungdom, reis hvis du må, bli hvis du kan.

Helga Flatland, en ny stemme. Hurra!

Lukten av Fructus cynosbati ...mmm...

Lukten av Rosa canina eller lukten av nyperoser som vi sier til hverdags.
På min sykkeltur til Porsgrunn forleden dag kom jeg plutselig inn i et varmt og fuktig luftrom som var stinn av en tung søtlig lukt som jeg umiddelbart dro kjensel på, nyperoselukt! Denne sanselige opplevelsen fikk meg til å tenke på et godt barndomsminne.
Så fort det kom roser på naboens hekk hadde jeg hendene fulle med å knipe av blomstene, kronblad for kronblad. Jeg fylte tomflasker med vann for så å stappe alle de rosene jeg kunne, oppi flaskene. Dette skulle så lagres over tid, på diverse verandatrammer, vindusposter og andre solvarme plasser. Produktet skulle ende opp i den lekreste odør, og den såkalte parfymen skulle således fylles over i mindre små parfymeflakonger, og det var ikke det enkleste å få tak i, uten å gjøre seg skyldig i en mindre forbrytelse, nemelig å helle ut det som allerede var på flakongen!
Hele hemmeligheten var å ikke la rosevannet stå for lenge på flasker!! Isåfall ble det en helt annen lukt enn parfyme...

At naboen som eide hekken ikke var så begeistret for denne aktiviteten som attpåtil var en årlig foreteelse, er en annen historie.
Forøvrig kan jeg legge til at vi allerede den gang så på Nyperosa som en nyttevekst. Etter at rosene var kraftig utnyttet, var det selve nypene som stod for tur. Ved å gnage det søtlige skallet av på et betydelig antall nyper, hadde du nesten en lunsj innabords. Og nypeskrotten ble ikke kastet enda. Nå var det om å gjøre å samle frøene som lå på innsiden av nypa over i en liten fyrstikkeske - dette var et fryktet kløpulver på denne tida - fienden kunne nærme seg når tid som helst.
Livet er ikke bare en lek..