Å kjøre berg-og-dal-bane ...

Som liten jente var jeg veldig begeistret for Tivoli. Ikke så mye for karusellene sin skyld som for atmosfæren de omreisende tiviolifolkene skapte. Farger og lukter, lyder og smaker. Den ene lyden slo den andre ihjel! Det var klingende mynt, poplåter du ikke visste om og utrop fra lykksalige vinnere av teddybjørner i alle fasonger. For ikke å snakke om luktene, det seige sukkerspinnet som boret seg inn i selv bihule-tette-neser, brente mandler og grillmat i skjønn forening. Dette konseptet hadde noe eventyraktig over seg, litt magi (spåkone), litt trolldom (spøkelsestog) og litt fart og spenning (konsert og karusell). Selv husker jeg hvordan tierne sved i lomma på et slikt sted, og nesten alle mine tiere gikk til FORUNDRINGSPOSENE, jeg klarte ikke å stå imot, ti kroner for en innpakket rosa liten pose hvor innholdet var ukjent. Den spenningen som lå i det å ikke vite, var verdt hver eneste krone! Det kan ikke sies om innholdet...det var heller simple saker, sett i etterpåklokskapens lys. Ikke for det, det kan være mye morro i en liten kam med små bjeller på, eller et kjede med dødningshode, eller en plastikk-kake-vannleke.
Jeg må nok innrømme at jeg fremdeles liker små nipsting, og gleden er stor når jeg for eksempel roter frem en diger plastikkring i en salgsbod til 5 kroner..
Men egentlig skulle jeg skrive noe helt annet i dette blogginnlegget, jeg ville skrive noe om hvordan det er å jobbe med Litteraturhus i Skien-prosjektet, at det er som å kjøre berg-og-dal-bane, en dag er vi på toppen og en dag er vi nær bunnen.. Aller morsomst er det på de høye toppene og i de krumme kurvene...
Vel vel.. så ble ikke helt sånn...